mia spilum endalaust

famous blue raincoat

det er ikke alltid sånn at det som virker fint, er det som er riktig å gjøre. noen ganger ser personer, situasjoner, hendelser og forhold bedre ut på papiret enn hvordan det oppleves i virkeligheten, av folkene som er involvert. felles interesser; check. felles venner; check. engasjement; check. matcher hverandre? jovisst, jovisst. flotte familier? jo, jo. men det betyr ikke at det er meningen at man skal være kjærester. det hjelper ikke å ligge i ball og være granatbringebæreple om ikke magen eksploderer av følelser og kärlek, det hjelper ikke å bli strøket over håret når jeg samtidig tenker at jeg ikke vet om dette er riktig. men jeg har prøvd. jeg har villet. herregud, som jeg har villet at dette skulle være riktig, at dette skulle fungere, at jeg skulle ville ha det sånn som dette. herregud som jeg har ønsket at jeg var hodestups forelsket i denne gutten, denne fantastiske, snille og omtenksomme personen, som ikke vet hva godt han kan gjøre, som alltid er der, som er trygg, som funker. men jeg er det ikke. jeg har ikke hatt lyst til å innrømme det verken for meg selv, for andre eller aller minst ovenfor ham, men jeg er det ikke. og da er det urettferdig. jeg kan ikke være i noe om det ikke er hundreprosent, jeg kan ikke late som, jeg kan ikke lukke øynene for min egen magefølelse, og jeg kan heller ikke skrive det sant. det siste jeg ønsket var å såre ham, og allikevel var det det jeg måtte gjøre. heller nå enn om et halvt år, la det skure og gå, uten å være helt i det. det hadde ikke vært riktig for noen av oss.

på et vis misunner jeg den piken han møter som faller hodestups for han, og vice versa. hun kommer til å få det flott, hun kommer til å bli lykkelig, hun kommer aldri til å bli såret, hun kommer til å bli satt så pris på som hun aldri før har merket. hun kommer til å være trygg, hele tiden, hun kommer til å ha møtt mannen i sitt liv. men det er ikke meg. den jenta er ikke meg, og uansett hvor mye jeg skulle ønske det var sant, er det ikke sånn det er. jeg er ikke den jenta.

6 months ago

stupid prick gets chased by the police and loses his slut girlfriend

det å kjøpe musikk er (for meg) noe personlig. ikke bare personlig fordi musikk betyr mye, noen ganger alt, eller fordi jeg så ofte identifiserer meg selv i musikken. det er også personlig fordi det å kjøpe plater over disk betyr, for meg, at det mennesket som står på andre siden av disken vil legge igjen et minne i den plata jeg er på vei til å kjøpe. blood brothers’ burn, piano island, burn vil for eksempel være knyttet til Tigers opphav og far, Tor Andrè, fordi han ringte meg stadig vekk for å fortelle meg om musikk jeg burde høre på. på samme måte knyttes både band, album og spesifikke låter til personer jeg har møtt, personer jeg ikke har i livet mitt lenger, eller hendelser, minner, lukter, lyder.

så lenge jeg kan huske å ha handlet plater, har jeg handlet på tiger. jeg har vært stamkunde der, lenge, blitt kjent med guttene bak disken, brukt timesvis på å være i butikken, høre på musikk, legge igjen alle pengene mine der mens hyllene hjemme fyltes opp. helt til i fjor. i fjor høst sluttet jeg å handle på tiger, jeg har ikke satt mine ben inne der etter den lørdagen jeg satt utenfor og fikk førstehåndsinformasjon om at min daværende kjæreste hadde gått bak ryggen min, løyet, bedratt. jeg har ikke villet handle musikk der lenger, fordi jeg ikke vil knytte det minnet til noe ny musikk jeg kjøper. så jeg sluttet. jeg fikk musikken min fra andre steder, uten at det ga meg den samme følelsen: å gå fornøyd hjemover med en plate eller ti i hånda, og glede seg til å sette den på, er kanskje det beste jeg vet om.

i dag sto jeg utenfor Big Dipper. jeg har aldri handlet på big dipper, det ville føltes som forræderi å handle der når tiger lå på andre siden av gata, og kunne tilby meg akkurat det jeg ville ha og enda litt mer. men i dag gikk jeg inn, bladde i alle platene og kikket meg rundt i lokalet, snakket med gutten som jobber der. jeg bestemte meg for å kjøpe en mogwai 12” jeg ikke har fra før, og da gutten bak disken smilte til meg og sa, helt oppriktig, tusen hjertelig takk skal du ha, føltes det på ingen måte som om jeg hadde vært utro mot tiger. det føltes rett og slett ut som å ha gått videre, moved on, nytt kapittel i boka, blanke ark og fargestifter og alt det der. ny epoke, ny mia, ny platesjappe. it actually makes sense.

6 months ago

my moon my man

jeg ligger krøllet sammen som en ball, eller som et bringebær (som jeg liker å si), eller som et granateple (som han liker å si), eller kanskje som et granatbringebæreple, som liksom er mellomtingen, enigheten, kompromisset som på ingen måte er en mellomting, men heller en kombinasjon, en utbygging, noe nytt som egentlig ikke finnes. for hva er vel egentlig et granatbringebæreple, det finnes jo ikke. bringebær er små, granatepler er store, de smaker ikke det samme, men de har ganske lik farge, og allikevel, granatbringebæreple finnes. det er meg, når jeg krøller meg sammen, litt som en ball, med knærne samlet inntil brystkassen min, pannen inntil knærne, og ovenfra kan det hende ryggraden min ser ut som en bue, med armene rundt bena sånn at det blir helt mørkt. og jeg ligger der, inne i min hule hvor alle kanter og vegger består av meg selv og min egen kropp, og jeg ser ingenting selvom jeg har øynene åpne, for det er mørkt, og jeg kjenner hvordan hele kroppen min puster, inn og ut, inn og ut, helt ned i magen, gjennom brystbeina og ut, og ned igjen, samme veien, om igjen og om igjen. og jeg tenker: tenk om jeg blir avhengig av deg. ikke avhengig som i addiction, ikke som i desperasjon og angst, eller som den konstante gnagende følelsen i magen og i hjertet som jeg hadde før. men avhengig som i at jeg ikke klarer å forestille meg at du skal gå fra meg. jeg gikk inn i dette med (den kanskje) naive ideen om at jeg er så selvstendig at jeg ikke trenger noen som holder rundt meg om natten, at jeg ikke trenger noen som ser på meg med det blikket som bare en som virkelig bryr seg om deg i hele kroppen sin kan ha, og mens tiden går tenker jeg, herregud, for en dum ting å innbille seg, at det skulle gå an.

og jeg blir redd. jeg blir redd for å få ham for nær, jeg blir redd for at han ser meg med alt jeg har, godt som vondt, og jeg blir mest av alt redd for at jeg skal bli redd for at han skal gå. jeg tenker: jeg vil ikke dette, jeg trenger ikke dette, og skuldrene heiser seg, jeg sier nei, nei, nei!, som med en gang han tar på meg blir til nei.. jo.. ja. ikke gå fra meg, men det hører han ikke. jeg tror han vet det allikevel.

han setter seg ned på huk og hilser på niesen min, som setter seg ned på huk hun også, og hun liker ham, hun vil sitte på fanget, hun vil røske av ham brillene, hun kikker på meg, tilbake på han, på meg, på han, og mammaen hennes sier: ja, det er mia sin kjæreste det der, og jeg tenker ja. det er han. og han er her, hjemme hos meg, han prater med besteforeldrene mine, og jeg tenker: jeg vet allerede nå hva jeg vil gi deg i julegave, ikke gå fra meg. han blir nærmest målløs over bestefars store hender, gutten har et øye for detaljer både hos besteforeldre og hos barnebarnet, og han ser på fotballkamp med pappaen min mens mamma og jeg styrer på kjøkkenet, han tar lillesøsters side når hun og jeg er uenige om noe, og jeg tenker: herregud, ikke gå fra meg.

så kanskje det er på tide. kanskje det er på tide å innrømme ovenfor meg selv at jeg vil ha han her, jeg vil ikke at han skal bli lei av meg, jeg vil ikke at han skal glemme meg, jeg vil ikke at han snart skal begynne å gi faen, han også, og jeg orker ikke at historien skal gjenta seg selv, selvom han er den rake motsetningen av de mønsterne den forrige innprentet i meg. for de er der; mønsterne, og det er så vanskelig å først legge merke til at de er der, for så å gjøre så godt jeg kan for å forandre de. når jeg ikke vil sove alene tenker jeg ikke at jeg kan ringe til A og si: jeg vil ikke sove alene, før det slår meg at selvfølgelig kan jeg det, og selvfølgelig vil han at jeg skal komme. han blir glad, når jeg ringer på halv tolv søndag kveld og sier: jeg vil være bringebær, før jeg krøller meg sammen til ball, mens han ligger bak meg, puster meg i nakken, stryker meg på kroppen og rufser meg litt forsiktig i håret, til jeg sovner.

7 months ago

i better be quiet now

èn morgen hver høst skjer akkurat det samme: jeg våkner med en følelse av at noe er Annerledes. ikke jeg, ikke han som ligger ved siden av meg, ikke livet mitt som jeg kjenner det, men utenfor. jeg klarer aldri plassere det med en gang, jeg ligger i senga og slumrer, vil ikke stå opp, sover en time ekstra, er kald på nesetippen. sier til gutten at han må stå opp om han skal rekke det han skal, mens jeg, uten å merke det, bestemmer meg for at jeg skal ingen steder. det er ikke før jeg står opp, drar morgenkåpen rundt meg og går barbeint ut i stua at jeg innser hvorfor jeg ikke skal noen steder i dag: fordi det snør. den første dagen med snø er hver høst min yndlingsdag. det er som om det blir lysere igjen, det er kaldt på en annen måte, mer legitimit å kle på seg joggebukse, ullsokker, tykk genser og skjerf, før jeg kravler opp i stolen med en kopp nypete, pledd over bena og aksel sandemose på fanget, før jeg i det hele tatt har sett meg i speilet. det er det jeg skal; sitte der med te, bok og innimellom løfte blikket for å se at det er hvitt utenfor. lyst, igjen. jeg vet at den ikke kommer til å ligge, det gjør den aldri, det henger fortsatt blader på trærne, men akkurat i dag er det Søndag frem til jeg skal på jobb. jeg lager god frokost, hører på Elliot Smiths Figure 8, setter på en klesvask, lager ristede mandler med salt, vintergodt.

i dag er det onsdag, på søndag kommer lillesøsteren min endelig hjem, fra andre siden av verden. hun har vært i India i nesten tre måneder, men det føles ut som en evighet. jeg er ikke vant til å ha henne så langt unna, jeg vil kunne ringe henne akkurat når jeg vil, og jeg vil kunne være Storesøster som alltid er der for henne, enten hun vil eller ikke, trenger eller klarer seg selv. vi skal ligge på sofaene i tv-stua hjemme hos mamma og pappa, spise melkesjokolade, ostepop og brokkolipasta, drikke juice uten sukker, og melk, for det er det hun ønsker seg når hun kommer hjem, og det er det hun skal få: hverdagskos.

8 months ago

the golden morning breaks

det er fortsatt høst. det regner, det er vått, men for første vinteren siden min mor bestemte hva jeg var kledd i, er jeg ikke kald på føttene. jeg har både skjerf og jakke som holder meg varm, votter arvet fra linn på hendene, og både lue og hodetelefoner som holder meg varm, ull og musikk, musikk og ull. varm på innsiden, varm på utsiden, smiler for meg selv og fryser ikke på tærne. tanken om at: jeg har kjæreste nå! slår jeg stadig vekk. ikke at jeg glemmer det, eller han, jeg glemmer ham på ingen måte, men det er stadig uvant, det føles fortsatt helt nytt, selv om mamma omfavner han første gangen hun møter gutten, og pappaen og kjæresten ser på fotballkamp sammen mens mamma og jeg ser på himmelblå. en helt uvanlig søndag, som føles så utrolig trygt.

sms, i dag: tenkte du bare møte opp på en tilfeldig kaffebar og satse på at jeg kom til samme sted? eller når jeg tenker meg om kan det hende det hadde gått. vi prøver. en kafè eller kaffebar et sted i byen halv fem. før den tid gikk jeg på norli sammen med linn, byttet en dvd med en ansatt og kjøpte meg to nye, gikk en tur på deichman og lånte tre bøker jeg ikke har lest før, fulgte linn til jobben og fikk mange kurt-buttons jeg skulle gi videre til madeleine. halv fem: jeg sitter på stockfleths, tinghuset, og leser en bok, og venter. jeg er egentlig usikker på om han kommer til å komme dit; samtidig som jeg er helt sikker på at det er der han kommer til å dukke opp, at han ikke ringer og spør hvor jeg befinner meg. og jeg hadde rett: han kom, og jeg ble så glad, så overentusiastisk, så rett og slett gjennomlykkelig, av dette. selvfølgelig gikk vi til samme sted, sier han, ingen overraskelse der. jo, sier jeg. det er det. for han kjenner meg, og han hører på meg, og han bryr seg. ikke bare om meg, men om vennene mine, vennene mine liker ham nesten like godt som jeg gjør, og når linn snakker om sin wing-man anders over lunsj i dag tenkte jeg: han høres ut som en utrolig bra fyr han hun snakker om, før realiteten innhenter meg: det er min kjæreste hun snakker om.

8 months ago

white winter hymnal

den eneste likheten mellom oktober totusenogsju og oktober totusenåtte, er at måneden fortsatt heter oktober. det har gått et år, og jeg låser meg inn en annen dør nå enn for ett år siden, ni hundre meter lenger ned i bakken, med hemmeligparken omtrent midt i mellom. linn er ikke lenger nabolinn min tvers over gangen, men nabolinn rett borti gata - heldigvis. trikkeholdeplassen jeg går på er fortsatt den samme, men trikkeholdeplassen jeg går av på er flyttet, og det er noen få meter ekstra å gå før jeg er på jobben, som i og for seg er den samme, bare med mer ansvar. blindern er fortsatt den samme, men allikevel ikke. bare på utsiden. på innsiden av mitt blindern foregår det mastersøknader, oppgaveskrivinger. bygningene langsmed trikkeskinnene på vei hjem er ferdige, for et år siden var de nakne, døde, grå reisverk. nå er de glasshus med lyset på døgnet rundt, og jeg står i vinduet mitt og tenker: lite miljøvennlig. men pent. for et år siden gråt jeg på innsiden hver eneste kveld i oktober, nå er det lenge siden jeg har felt en tåre på grunn av ham, og det føles godt. oktober totusensju føltes ut som mitt egne purgatorie, mitt eget lille helvette, mens oktober totusenåtte er såpebobler, varme klemmer, smil, kyss, myk hud og kärlek.

jeg trodde ikke det gikk an, jeg trodde jeg var ødelagt i følelsene, jeg trodde ikke de kom til å være i stand til å fungere på denne måten igjen, ikke på lenge. jeg trodde heller ikke det fantes noen, noen jeg ville tenke på som bra, som Bedre, det kom ikke til å komme noen, og jeg kom heller ikke til å ville lete. men jeg tok feil. han kom, uten at jeg måtte lete, han kom, vi gikk på epleslang, kysset klokka fem om morgenen, spiste frokost og drakk kaffe, kaffe, kaffe. jeg satt på kjøkkenbenken hans, i september, dinglende med bena mens han lagde middag til meg. du vet hva dette betyr, sa jeg, og ristet med den grønne tannbørsten han hadde kjøpt til meg, riktig farge. ja, svarte han, men jeg trenger ikke si det høyt. kjærester, sa jeg etterpå. kjæresten, pojken, kärlek, myk hud og snille øyne.

oktober totusenåtte. alt er vel.

8 months ago

goodbye desolate railyard

jeg har et tomrom. det er et tomrom inne i kroppen min, det varierer i størrelse fra dag til dag, fra uke til uke, men det er et tomrom der. det ligger der inne bak ribbeina mine, på midten av kroppen, og det er tomt. kanskje har det alltid vært der, kanskje har det vokst med årene, kanskje kommer det til å forsvinne igjen, kanskje aldri.

å telle timer blir en umulig oppgave, timene hvor jeg har ligget på ryggen, enten på sengen, på sofaen eller helst på gulvet, stirrende i taket eller med øynene igjen. tørre, fuller av tårer, smilende, apatiske, lykkelige, younameit. sannsynligheten for at det har vært tilfelle er tilstede. jeg har vært der, liggende på gulvet, lyttende til album som he has left us alone but shafts of light sometimes grace the corner of our rooms, eller hva med lift your skinny fists like antennas to heaven, eller hva med hrsta, ikke glem hrsta. på trikken, gående langs oslos gater, helst om natta, men mest hjemme, liggende på gulvet. øynene åpne, jeg vet hvordan taket mitt ser ut, i detalj.

a silver mt zion fyller dette tomrommet. det føles ut som noe lite med det første, men det vokser, det fyller hele tomrommet, på langs, innover, oppover. noen ganger blir det vanskeligere å puste fordi tomrommet fylles, fylles med piano, strykere, noen ganger vokal, alle lydene fyller meg opp, og noen ganger renner det over. det er den eneste måten jeg kan forklare hvor mye a silver mt zion, godspeed, hrsta, mogwai og enda fler betyr for meg. de fyller meg opp. tomrommet lukkes, jeg blir hel, for å bruke den ultimate klisjeen. men det er sånn det føles, og klisjeene eksisterer for en grunn, noen ganger er det bare en klisje som kan beskrive hva en føler.

i kveld spiller a silver mt zion på parkteatret. det kommer til å renne over.

9 months ago

i know what i am keeping

01. mormor mistet mannen sin, som jeg vet hun satt høyest av alt, to dager før bursdagen sin i 1975. hun satt igjen alene med tre barn i alderen femten til tjuefem. min mormor hadde bein i nesa, min morfar hadde svulst på hjernen. min mormor fortalte ham det ikke, hun visste han skulle dø, og ville at han skulle slippe å leve de siste dagene sine i redsel. hun visste hun skulle bli alene, visste hun måtte få seg en jobb for å beholde huset, for å få råd til å leve. hun ble postdamen, som alle i hele bygda kjente. postdamen marit. mormor ville ikke ha noen ny mann, og hver gang jeg spurte om morfaren min, svarte hun at hun skulle ønske han kunne møtt meg, for han var så glad i barn. jeg ser for meg at han ville tatt oss på fanget og fortalt oss historier fra gamle dager, skjemt oss bort, sånn som besteforeldre skal gjøre. jeg prøver å tenke at jaja, jeg fikk ingen morfar, men jeg fikk hvertfall verdens beste mormor, som bodde fem meter unna soveromsvinduet mitt fra dagen jeg ble født, til dagen hun døde. men jeg er utakknemlig, jeg ville ha henne lenger, det er ikke nok med hver dag i femten år. og jeg hadde ikke sagt nei til en morfar heller.

02. mormor mistet alle de tre brødrene sine og faren sin rundt de samme årene som hun mistet morfar. alle brødrene døde i romjula, altfor unge de også, og alle ble gravlagt 6. januar. mormor døde på nyttårsaften, natt til år 2000, hun ville ikke være med inn i det nye årtusenet. hun ble også gravlagt 6. januar. den eneste gjenlevende søsteren er livredd når romjula og 6. januar nærmer seg, og puster lettet ut når hun våkner morgenen den syvende. hun liker ikke jula lenger, hun heller. den ene broren ligger i samme grav som sin to år gamle datter.

03. mormor mistet sitt høyre bryst. jeg vet ikke når, men jeg vet det var mellom morfar døde i 1975 og jeg ble født i 1985. jeg vet hun overlevde det, og jeg vet det merket henne. hun ville ikke at vi skulle vite, hun ville skjerme oss på akkurat samme måte som hun skjermet barna sine da morfar døde. mormor var som en beskyttende engel - om hun fikk muligheten til å holde noe vondt unna noen hun var glad i, tok hun den, tviholdt, og slapp den ikke. jeg husker jeg ble rasende da mamma fortalte meg om kreften etter at mormor var død - for den tok henne igjen, til slutt - og mamma svarte at det var mormors ønske at jeg ikke skulle vite.

04. mormor mistet det noen ville kalle alt, og allikevel klarte hun å være lykkelig, sette pris på småting. hun var aldri bitter, aldri sint, aldri hissig, aldri lei. alltid en klem, alltid middag på bordet til tross for at ingen ba henne om det, noensinne. alltid noen å rømme til, enten det var fordi jeg var sur på mamma, eller fordi panneluggen min sto rett opp. alltid noen jeg kunne krype opp i sofaen til, og se på richie rich entusiastisk sammen med, dyppe sukkerbit i kaffen til. alltid noen å dra på overnatting til, jeg hadde egen gjesteseng jeg satt ved siden av sengen til mormor, hun hadde blå og hvit nattkjole, og jeg dunket i sengekanten hennes når hun snorket. de første femten årene av livet mitt tilbrakte jeg mer våken tid sammen med mormor enn med mamma og pappa, vi gjorde alt sammen.

05. jeg mistet mormoren min, på den dagen som liksom skulle være den nyeste starten av dem alle, inngangen til et nytt årtusen, et nytt milennium, den natta alle datamaskinene døde, kanskje. men det var mormoren min som døde, og da ambulansen hentet henne tok hun meg i hånden og sa hade da, mia min, hun hadde tatt av seg alle smykkene sine. hun visste hun ikke kom til å komme tilbake. 9 months ago

om det å merke at man vil noe på nytt

jeg glemmer hvor sliten kroppen min er, der jeg står med kasse på kasse med bøker, gamle bøker, rundt meg. det føles litt som å ha malt seg inn et hjørne, jeg vet ikke hvilken retning jeg skal snu meg for å finne en løsning på problemet, det er så mye å ta av, og alt må ses gjennom, ingenting kan gå uutforsket forbi. jeg jobber meg gjennom alle bokkassene, fingertuppene mine glir langs ryggen på de bøkene som fanger oppmerksomheten min litt mer enn de andre, og de som får litteraturhjertet mitt til å gjøre et lite hopp, plukkes forsiktig opp fra kassen. permene er slitte, omslaget, hvis det i det hele tatt er der, er fillete, møkkete, brukt. lest, forhåpentligvis elsket av sin tidligere eier. jeg klarer aldri å forstå hvordan mennesker klarer å kvitte seg med bøkene sine, men jeg er allikevel glad for at de gir meg muligheten til å eie dem. jeg liker dem best når de er litt gamle, bøkene. når de har stått i andre bokhyller før de står i min, når andre hender har bladd til neste side, nysgjerrig på hva som står, forhåpentligvis med smil om munnen eller klump i halsen, alt ettersom.

mamma og pappa går videre, de tar meg i armen for å få kontakt med meg etter kanskje fire forsøk, og sier du, vi går bare rundt til andre siden. jada, sier jeg, jada, bare gå, jeg blir her, kom tilbake etterpå, jeg er ikke ferdig enda. bare halvveis, såvidt. selgeren, mannen, har fått øye på meg, kan det virke som, han ser at jeg står der med ti, tolv, kanskje fjorten bøker stablet i armene, samtidig som jeg prøver å finne den neste skatten i neste kasse, prøver å holde balansen, både på bøkene og meg selv, solbrillene har sklidd langt ned på nesa, og håret blåser i alle retninger uten at jeg tar noe særlig notis av det før senere. hei, sier han, skal jeg legge dem av til deg. jeg vet ikke helt, svarer jeg, vil passe på dem, vil holde dem selv, tenk om noen andre stikker av med dem i mellomtiden. han ser at jeg har en bok av yukio mishima øverst, sier at han har fler, bare vent litt. han kommer tilbake med fler, jeg tror det er hele bibliografen, sier jeg. å, sier bokmannen, det ser ikke ut som at han har møtt så mange som i det hele tatt vet hvem mishima er, han sier det, kanskje fem ganger. så morsomt at du har lest mishima. ja, sier jeg. han tok rituelt selvmord.

jeg får til slutt rettet meg opp, løftet blikket fra kassene. mamma og pappa er ikke der lenger, jeg husker at de sa at de gikk videre, jeg blir alltid nesten litt irritert når noen forstyrrer meg når jeg er på bokjakt, selv om det alltid er ment vel. mannen gir meg pakkepris, jeg tror jeg betaler noe sånt som tjue kroner per bok, selvom de alle var priset høyere enn det. med meg hjem har jeg blant annet sigurd hoel, charles bukowski, tidsskrift til dag solstad i anledning hans trettiårsdag (og jeg tenker, hvor mange er det som får det når de fyller tredve?), en bok om litteraturteori fra førtitallet, johan borgen, arne skouen og jens bjørneboe. de er gamle, de lukter ordentlig papir, de føles godt i hendene, og jeg, jeg kommer til å trenge enda en ny bokhylle når jeg flytter.

og det er helt greit. jeg kan leve med å ha det trangt. dager som denne, hvor jeg finner alle disse tingene som gjør at jeg forsvinner inn i min egen verden, varm i magen, og dager som i går, hvor jeg leste 600 sider fra perm til perm. jeg skjønner at jeg har valgt riktig. jeg vil dette. jeg vil litteratur. 9 months ago